18/05/2026
Veldig glad for at vi i Aukra har økt grunnbemanningen i barnehagene våre💚
Saken om ettåringer i barnehagen engasjerer voldsomt akkurat nå, og jeg skjønner det godt. Den går rett inn i hverdagen til hundretusenvis av familier.
Jeg har lest mange av kommentarene under VG-saken. Foreldre som kjenner barnehagen som varm, kompetent og trygg. Som ikke kjenner seg igjen i Ingrid Hovlands beskrivelse av en «syk kultur». Som er glade i barnehagelærerne som tar imot ungene deres hver morgen.
Det jeg blir frustrert over, er politikere som er oppgitte over andre foreldres valg. Hovland sier hun aldri ville sendt en ettåring i barnehage. Greit nok.
Men det er noe annet å gjøre eget valg om til en moralsk dom over alle andre. Som fastlege Kaveh Rashidi skriver i sitt tilsvar: «Mitt valg er ikke din fasit».
Jeg tror ikke svaret er at færre foreldre skal sende ettåringene i barnehage. Det vil ramme mødre hardest, og det vil bli en likestillings- og lønnsfelle for en hel generasjon kvinner.
Vi har bygget et samfunn der både mor og far kan jobbe. Der barn lærer språk, lek og samspill fra de er små. Der barnehagen er en av de viktigste arenaene vi har for tidlig innsats.
Det skal vi være stolte av.
Det som er et reelt politisk problem, er at foreldre må lure på om det er nok folk på jobb i barnehagen. Om ettåringen blir sett. Det er en bekymring jeg tar på alvor, og det er noe Stortinget faktisk kan gjøre noe med.
Venstre har et forslag til behandling akkurat nå om en opptrappingsplan for bemanning.
Flere voksne per barn. Flere barnehagelærere. Bedre tid til hvert enkelt barn.
Det er den samtalen vi burde tatt. Ikke om at foreldre er på jobb, men om hva som møter ungene deres når de kommer i barnehagen.
Jobben vår er ikke å fortelle foreldre hva de skal gjøre. Jobben vår er å sørge for at barnehagen er god nok når ungene kommer dit.