10/10/2024
I dag er Verdsdagen for Psykisk helse. Livet og verda treff oss så hardt, ingen går umerka gjennom dagane vi møter. Mange ber tunge bører vi ikkje ser, og treng nokon å gå følgje med - nokre meter eller ei mil - og det er ikkje alltid godt å vite kva tid. Den gongen ein treng det gjer det all verdas skilnad; å ha trygt følgje i motbakken eller den skremmande utforbakken. Fint då, å ha ein ven eller ein tilfeldig forbipasserande, som stilt går ved sida di og tek følgje det tyngste stykket av turen. Det kan vi alle gjera for kvarandre.
Eg håpar kvart år at det skal løyvast nok midlar over statsbudsjettet til at vi verkeleg kan satsa på behandling og forsking på psykisk helse. Det er ikkje nok slik det er i dag til at det kan kallast ei satsing. Men kvar er demonstrasjonane, vardebrenninga og kvasse innlegg for å få denne satsinga på plass? Eg klandrar ingen, utanom meg sjølv, for denne unnfallenheten i det offentlege ordskiftet. For skal det koma endringar må ein starta hjå seg sjølv.