12/01/2026
Det blir ofte sakt, både fra talerstolen i kommunene og i medai at de eldre må ta ansvaret for eget liv - egen alderdom. Det er nok rett, på en måte. Christin Gerner-Mathisen har noen gode refleksjoner omkring emnet.
ENDELIG PENSJON? - NÅ RISIKERER VI AT STATEN TAR HJEMMET VÅRT …
Av Christin Gerner-Mathisen,
folkevalgt i Asker kommunestyre
Admin, Politisk Debattforum
11. januar 2026
VI BLE LÆRT OPP TIL ANSVARLIGHET
OG Å GJØRE VÅR PLIKT
Vi som vokste opp i etterkrigstidens Norge, ble lært at vi først skulle gjøre vår plikt før vi krevde vår rett. Vi skulle ta høyere utdanning eller fagbrev, jobbe hardt, betale skatten vår og kjøpe en nøktern bolig som vi sakte, men sikkert pusset opp og betalte ned.
Boligen skulle være tryggheten for familien og for alderdommen. Og en selveid nedbetalt bolig var selve beviset på at man var kommet i mål etter et langt liv med slit, nøysomme valg og at sparingen og investeringen til slutt gav ro og sikkerhet omkring alderdommen.
Endelig, - et pust i bakken.
VELFERDSSTATEN VAR ET LØFTE
Den norske velferdsstaten ble bygget som en samfunnskontrakt. Vi stiller opp i arbeid og betaler høye skatter, mot at staten stiller opp når vi blir syke, arbeidsledige eller gamle. Det var et løfte om at ingen skulle stå helt alene, og at et langt arbeidsliv skulle belønnes med en trygg og forutsigbar pensjon.
Denne kontrakten forklarer hvorfor tilliten i Norge har vært høy, og hvorfor de fleste har akseptert et skattenivå som ville vært umulig i mange andre land.
BOLIGEN BLE VÅR TRYGGE RAMME OMKRING FAMILIEN OG EN PENSJONSKASSE
For vanlige familier ble boligen den viktigste sparegrisen. Vi tok opp lån, tålte rentehopp, prioriterte avdrag fremfor sydenturer og bygget sakte opp egenkapital. Signalene fra politikken var entydige. Det er fornuftig å eie, det er lønnsomt å betale ned, og det er ansvarlig å møte pensjonisttilværelsen med minst mulig gjeld. En nedbetalt bolig ble selve symbolet på at du hadde gjort alt riktig.
PLUTSELIG ER DET DE ANSVARLIGE SOM STRAFFES
Så endres reglene. Nye modeller skrur opp ligningsverdiene på bolig kraftig. Formuesskatten øker. Kommunale avgifter og eiendomsskatt følger etter. Resultatet er at pensjonister og eldre boligeiere med moderate inntekter får en skatteregning de aldri har hatt mulighet til å planlegge for.
I mediene leser vi om pensjonister som får titusener i økt formuesskatt etter omlegging av modellene – uten at de har gjort noe annet enn å bli et år eldre.
DETTE ER INGEN LEK MED TALL
På budsjettdokumentene ser dette gjerne ut som små justeringer i prosenter og satser. Men for en 78 år gammel enke som har bodd hele livet i samme hus, er det ikke en talløvelse. Det er spørsmålet om hun må selge hjemmet sitt for å betale skatt på en bolig hun allerede har betalt ned.
Når politikere kaller det «omfordeling», mens det i praksis er gamle mennesker som tvinges til å ta opp nye lån, da er det ikke lenger en teknisk skattedebatt. Da er det et moralsk problem for oss alle.
Det skaper utrygghet. Et bilde av en uforutsigbar rik stat som stadig skal ha enda mer.
SPILLEREGLENE ENDRES DTADIG ETTER AT LØPET ER LØPT
Dagens pensjonister tok sine valg på 70-, 80- og 90-tallet ut fra de reglene som gjaldt den gangen. De valgte bolig foran forbruk, sa nei til luksus og ja til ekstra avdrag. De kunne ikke vite at politikerne flere tiår senere skulle endre skattesystemet slik at den samme ansvarligheten blir fremstilt som et problem.
Når spillereglene flyttes etter at løpet er løpt, er det ikke løperne som har jukset. Det er dommerne som har sviktet.
Hvor er de ansvarlige?
UTRYGGHETEN SPISER OPP TILLITEN
En velferdsstat står og faller på tillit.
Når eldre mennesker opplever skattesjokk og urimelige utslag, selv om de har fulgt «oppskriften» og gjort alt «riktig», forsvinner troen på at innsats og ansvarlighet lønner seg for den yngre generasjonen. Staten viser seg som en uberegnelig part. Mange sitter nå igjen med følelsen av at staten ikke lenger er til å stole på eller er på samme lag som dem som har båret den frem.
i alderdommen er ikke bare et økonomisk problem, det blir et tillitsbrudd.
STATEN MÅ VÆRE TIL Å STOLE PÅ OG MER ANSVARLIG ENN OSS ANDRE
Ingen kan kreve at skattesystemet står stille for alltid. Men vi kan kreve at staten oppfører seg mer ansvarlig enn den enkelte skatteyter.
Når det gjøres store endringer i bolig- og pensjonsbeskatning, må de fases inn sakte, med tydelige overgangsordninger og reell skjerming av dem som allerede har innrettet livene sine etter de gamle reglene.
Oljefondet ble bygget nettopp for å gi forutsigbarhet på tvers av generasjoner. Det er et dårlig signal dersom det i stedet er 75-åringen med ferdige arbeidsliv og nedbetalte eneboliger som nå skal ta støyten for nye innretninger.
Slik oppførsel hvor den svakeste blir overkjørt av den sterke store stat passer seg dårlig i vår tradisjon og kultur.
NÅ ER DET STATEN SOM MÅ GJØRE SIN PLIKT
Vi har gjort vår del sier de eldste. De vil ha fred og ro, ikke jages økonomisk med oppstart, nå.
Vi har jobbet, betalt skatt og innrettet oss etter de signalene politikerne ga. Nå er det staten som må gjøre sin plikt.
Den kan ikke både oppdra oss til å være langsiktige og ansvarlige, og samtidig selv opptre kortsiktig og uforutsigbart. 
Når staten bryter samfunnskontrakten, handler det ikke om tekniske modeller i et utvalg. Det handler om gamle menneskers hjem. Det handler om tryggheten i livene til oss alle og akkurat nå til alle dem som trodde de endelig hadde nådd målet. - pensjonisttilværelsen i egen, nedbetalt bolig.
ER DET BARE MEG SOM FØLER AT DETTE ER SVÆRT FORUROLIGENDE?
Er det flere som kjenner at noe er grunnleggende urettferdig nå,
- eller er det bare meg?
Av Christin Gerner-Mathisen
Folkevalgt Asker Kommunestyre
Admin Politisk Debattforum
Del 🙏 Gratis
