23/05/2026
Det Norge vi elsker er ikke en utgiftspost i et Excel-ark
Jeg sitter her i dag med en dyp, gnagende uro i kroppen. En uro som jeg vet at mange av dere som leser dette, deler med meg.
Når jeg ser meg rundt i Distrikts-Norge om dagen, ser jeg et land som er i ferd med å miste sjelen sin. Jeg ser det når jeg snakker med den lokale bakeren som står opp klokken fire hver morgen, men som nå vurderer å låse døren for godt fordi strømregningen har blitt en uforutsigbar luksusvare.
I et land som flyter over av ren, billig vannkraft, og har en pengebinge som selv Onkel Skrue ville vært misunnelig på, har politikerne våre gjort strømmen vår til en eksportvare – og sendt regningen til de som skaper arbeidsplasser i lokalsamfunnet vårt.
Jeg ser det når lokalavisen vår kveles av firkantede skatteregler fra Oslo. Den avisen som forteller historiene våre, som heier på idrettslaget og som holder lokalpolitikerne i ørene.
For byråkratene i Skatteetaten er ikke dette limet i lokalsamfunnet, det er bare en teknisk post som skal skattlegges.
Det tverrpolitiske sviket
Det som gjør meg mest forbanna – og hold ut med meg nå, for dette må sies – er det totale sviket fra de skiftende regjeringene våre.
Vi blir fortalt at vi må velge side. Blå eller rød. Høyre eller Arbeiderpartiet.
Men sannheten er at når flomlysene i Stortinget slukkes, styrer de etter nøyaktig det samme kalde kompasset. De har lullet seg inn i en verden av en kreftlignende byråkratisering med styringsformen New Public Management, konsulentrapporter og gigantiske direktorater som har kuppet makten fra de folkevalgte.
Senterpartiet og Ap lovet en "tillitsreform" for distriktene. Høyre lovet effektivisering. Hva satt vi igjen med? Flere stoppeklokker, færre fødestuer, lengre avstander og en snikende følelse av avmakt.
Det spiller ingen rolle hvem som sitter i regjeringskontorene slik det styres nå, for det er uansett de samme dresskledde konsulentene i rådgivningsselskapene som ordrett lager uttalelsene vi hører, og som legger premissene. Ansvaret pulveriseres, og menneskene glemmes.
Vi er ikke en "kostnad"
Det er på tide å si høyt og tydelig fra: Norge er ikke en bedrift som skal maksimere profitt.
En kreftpasient på det lokale sykehuset er ikke en "produksjonsenhet". En skoleelev i en liten bygdeskole er ikke en kostnadspost. Og Distrikts-Norge er ikke en utgift som må kuttes for at regnestykket i Oslo skal gå opp.
Dette landet ble bygget på nærhet. På tillit. På at vi skal ta vare på hverandre, uansett om vi bor midt på Karl Johan eller ytterst på en værhard holme. Den dagen vi lar kalde Excel-ark erstatte hjertevarme og sunn fornuft, har vi tapt alt det som gjør Norge til Norge.
Til dere som styrer i vei i en egen boble i Oslo, enten dere har blå eller rød partibok:
- Vi har fått nok av fine ord og fagrapporter.
- Vi vil ha kontrollen over vår egen strøm tilbake.
- Vi vil ha tryggheten i lokalsamfunnene våre tilbake.
- Vi vil ha politikerne våre tilbake – politikere som tør å lede med hjertet, ikke med en kalkulator.
Hva tenker du?
Føler du også på denne avmakten, eller er det fortsatt håp for at vi kan snu skuta?
La oss høre din mening i kommentarfeltet nedenfor.
Øistein Høksnes
