18/08/2026
Ekte biff.
I Brasil.
Når ekte mat blir luksus mens fabrikkmaten får grønt lys
Storfekjøtt har blitt 74 prosent dyrere på syv år. Det er ikke tilfeldig. Det er resultatet av en politikk som gjør det dyrere og vanskeligere å produsere og kjøpe den mest næringsrike maten vi har, mens den ultraprosesserte fabrikkmaten får bedre vilkår.
Tallene fra SSB er klare. Siden 2019 har prisen på biff skutt i været. Vanlige folk merker det på lommeboka. Folket raser. Men når man snakker med dem som faktisk produserer kjøttet, ser man et annet bilde. Kostnadene har nesten doblet seg. Fôr, energi, plast, arbeidskraft. Alt har gått opp. Bonden sitter igjen med langt mindre av økningen enn det forbrukeren betaler. Vi har ikke mer å gå på, sier storfeprodusent Jakob Volent. Han har rett.
Kjøtt er ikke bare en matvare. Det er en av de mest næringsrike kildene til komplett protein, jern, sink, B12, kreatin og kolin. Stoffer hjernen og kroppen trenger for å fungere optimalt. Forskning viser at animalske matvarer har spilt en avgjørende rolle for menneskets kognitive utvikling. Barn som får tilstrekkelig med kjøtt, viser bedre resultater på flere kognitive tester. Mangler på de samme næringsstoffene er knyttet til dårligere konsentrasjon, lavere prestasjon og økt risiko for kognitiv svikt senere i livet. Dette er ikke ideologi. Det er biologi.
Likevel presses norsk kjøttproduksjon fra flere kanter. Klimapolitikken har gjort rødt kjøtt til en klimasynder. Kostrådene anbefaler maks 350 gram rødt kjøtt i uka, samtidig som myndighetene snakker om klimakutt gjennom kostholdsendringer. Produksjonskostnadene presses opp av avgifter og reguleringer. Importregimet er strengt for å beskytte norsk landbruk, noe som er fornuftig for matsikkerheten. Men når det er underskudd, åpnes det midlertidig for tollfri eller lavtollimport. Resultatet er det samme for forbrukeren. Premiumkjøtt blir dyrere, mens de billigste alternativene ofte er de mest industrielt bearbeidede.
Samtidig vokser industrien som leverer ultraprosessert mat. Den er billig, holdbar, lett å markedsføre og gir store marginer. I mange av disse produktene brukes maltodextrin og dekstrose. Dette er raske karbohydrater med glykemisk indeks som er høyere enn vanlig sukker. Maltodextrin ligger typisk mellom 85 og 105, dekstrose på 100, mens bord sukker ligger rundt 65. De brytes raskt ned til glukose og gir kraftigere blodsukker- og insulinresponser enn vanlig sukker. De brukes som billig fyllstoff og fortykningsmiddel, også i produkter som presenteres som sukkerfrie.
Det samme skjer med kylling. Mange kyllingfileter i norske butikker er tilsatt dekstrose sammen med vann og salt. Det står på etiketten. Folk som tror de spiser ren proteinrik mat, får i seg et raskt karbohydrat som ikke naturlig hører hjemme der. Det kan gi raskere blodsukkerstigning enn man forventer av kylling. Dette er industriell praksis for bedre holdbarhet, saftighet og utbytte, ikke nødvendigvis det beste for dem som vil spise rent.
Helsemyndighetene unngår å bruke begrepet ultraprosessert i kostrådene fordi de mener klassifiseringen er for grov. Resultatet er at mange fortsetter å tro at det viktigste er mindre rødt kjøtt, mens den reelle utfordringen, den stadig større andelen av maten som er industrielt bearbeidet med lite næring og raske karbohydrater, får mindre oppmerksomhet.
Dette er ikke en kamp mellom bønder og forbrukere. Det er en kamp mellom ekte mat og fabrikkmat. Mellom næringsrik råvare og kaloririk men næringsfattig industriprodukt. Mellom matsikkerhet bygget på norsk jord og en politikk som gjør den mest næringsrike maten til luksus.
Norgesdemokratene mener det motsatte av det som skjer nå. Vi vil ha et landbruk som gjør det lønnsomt å produsere næringsrik mat på norske ressurser. Vi vil ha lavere kostnader for bonden, ikke stadig nye avgifter og reguleringer i klimapolitikkens navn. Vi vil ha matpolitikk som setter selvforsyning, beredskap og folkehelse foran ideologiske klimamål. Og vi vil ha ærlig tale om hva som faktisk gir kroppen og hjernen det den trenger.
Når biffen blir 74 prosent dyrere, mens fabrikkmaten holder seg billig og tilgjengelig, er det ikke markedet alene som styrer. Det er politiske valg. De valgene kan og må endres.
Matvareindustrien bruker billige fyllstoffer som dekstrose som driver opp insulin.
Jo sykere vi blir, jo mer tjener legemiddelindustrien.
Folkehelsen betaler prisen for en kynisk politikk som lar dette fortsette.
Johnny bakken