15/06/2026
Olaf Øya fisket ved Østerland fra 1905 til 1953.
Olaf kan fortelle:
Da laksen kom inn fra sjøen tidlig om våren var den ivrig etter ferskvannet. Den var veldig interessert etter alt som forårsaket en ekstra strømvirvel, slik som odder og skjær gjør.
En slik strømforandring hadde Nua skjær og odden som Torkelsnot ligger på. Vi som fisket kunne sitte på fjellet i de stille nattetimer og høre plask etter plask av fisk som "sprang" oppover elvemunningen. Den likte seg best når det var fjærestrøm, dvs. strøm mens havvannet synker. Når fisket var slutt om høsten, ble alle laksestigene trukket tilbake på fjellet.
Ankersteiner ble søkkt ned, tønner, dobber og setreia ble tatt hjem. De kjelspirene som måtte skaffes nye, ble om høsten bestilt fra skogeiere som hadde fint, alerikt tømmer.
Helst skulle de være fra Svinestad. Til Torkels not kjell og Svege not kjell måtte stokkene være 55 fot (17,3 meter) og diameter 5 tommer (0,13 meter) i toppen. De andre kjellene kunne være noe mindre.
Om vinterkveldene satt fiskerne og bandt laksenot av
hampegarn. Hvert stykke skulle være 80 masker dypt og 75 masker langt. I en laksenot var det 16 stykker, ett for hver 16. part. En full laksenot måler 40 favne eller 72 meter.
Lørdag nær 17.mai var den store dagen, selve Kjelldagen, da alle fire båtlagene møtes ved Østerland.
Fire mann fra hvert båtlag møter opp for å sette i stand alt til fiske.
Hvert båtlag måtte ha med seg: To ankersteiner, 12 solide bjørkevidjer i 3 meters lengde og 20 flathogde stokker til trinn i kjellen. Når fire laksestiger skulle reises opp, tønner og
dobber settes i stand, så ble det en lang arbeidsdag.
Det var vårflommen i elva som bestemte når fisket kunne begynne. Stort sett var strømforholdene bra i slutten av mai eller begynnelsen av juni.
På bildet ses Holums fiskerne Olaf Øya (Ytterst til høyre), Hans Stusvik, Trygve Undal og Olav Undal.