Melhus Industri og Næringsparti

20/08/2026

Har dagens politikere mistet helt bakkekontakten?
Jeg må innrømme at jeg av og til lurer på om noen av våre politikere har fått en litt for behagelig utsikt fra kontorene sine.
For når jeg leser nyhetene om dagen, begynner jeg nesten å lure på om det er vanlige folk som har blitt det store problemet i Norge.
Vi skal selvfølgelig reise mindre med bil. Men først skal bussen bli så full at passasjerer blir stående igjen på E39.
Så skal toget bli bedre – og da skal vi kanskje legge ned stoppestedet på Kvål.
Vi skal få bedre trafikkflyt – og samtidig diskuteres det hvordan bilen kan få sitt eget lille taksameter, slik at det blir enda enklere å følge med på hvor mye det koster å bevege seg fra A til B.
Og hvis du bor i Melhus, kan du jo alltids glede deg over bompengene på toppen.
Det begynner nesten å bli slik at dersom du setter deg inn i bilen, bør du først sjekke saldoen på bankkontoen, spenne fast sikkerhetsbeltet og håpe du har råd til hele turen.
Men det er jo for vårt eget beste. Det er kanskje den setningen vi bør være litt forsiktige med.
Jeg forstår selvfølgelig tanken bak byvekstavtalen.
Vi skal få ned biltrafikken. Flere skal gå, sykle eller reise kollektivt. Det skal bli mindre utslipp og bedre trafikkmiljø. Alt dette høres jo flott ut på papiret.
Problemet oppstår når man glemmer hvordan folk faktisk lever.
Ikke alle bor fem minutter fra en bussholdeplass.
Ikke alle jobber på et kontor i Trondheim sentrum.
Ikke alle kan sykle til jobb.
Ikke alle har mulighet til å handle, hente barn, kjøre til lege, besøke eldre foreldre eller komme seg på jobb uten bil. Og noen bor faktisk på steder hvor bilen ikke er et luksusprodukt.
Den er et nødvendig hjelpemiddel for å få hverdagen til å gå rundt. Da blir det litt merkelig når kollektivtrafikken samtidig ikke alltid klarer å levere.
Når 25 passasjerer kan bli stående igjen fordi bussen er full, er det vanskelig å forklare den samme passasjeren at løsningen er å la bilen stå.
Det blir omtrent som å si: «Vi vil gjerne at du skal ta bussen. Men det er dessverre ikke plass til deg.»

Og så var det toget. Kvål er et godt eksempel.
Melhus er en del av byvekstavtalen, hvor målet blant annet er at flere skal reise kollektivt.
Samtidig er det planlagt at R70-togene ikke lenger skal stoppe på Kvål. Begrunnelsen er at man trenger kortere kjøretid for å kunne få til flere togavganger. Regjeringen har selv skrevet at dette vil gi ulemper for de reisende på Kvål.
Jeg skjønner at jernbanen må planlegges. Men det er lov å stille et enkelt spørsmål: Hvordan får vi folk til å velge toget hvis vi fjerner togstoppene der folk bor?
Det blir litt som å bygge flere parkeringsplasser ved et kjøpesenter – men samtidig flytte inngangen fem kilometer unna.

Og dersom du likevel velger bilen, fordi du faktisk må bruke den, kommer neste spørsmål:
Hvor mye skal det koste? Bommer. Avgifter. Drivstoffavgifter. Veiprising.
Og nå snakkes det også om løsninger hvor bilen i praksis kan få et slags taksameter.
Jeg ser allerede for meg fremtiden: «God morgen, Stephen. Du har kjørt 7,4 kilometer. Det koster 83 kroner og 40 øre. Ønsker du kvittering?»
Kanskje bilen snart begynner å pipe når vi kjører for langt. «Advarsel! Du har nå passert inntektsgrensen din for denne måneden.»
Det er selvfølgelig satt på spissen. Men det er nettopp derfor vi bør stoppe litt opp.
For når stadig flere avgifter og kostnader legges på det å bevege seg, er det ikke lenger bare et spørsmål om miljøpolitikk.
Det handler også om friheten til å bo og arbeide der man ønsker.
Strømmen er et kapittel for seg. Vi har fått Norgespris.
For noen kan den være en trygghet. For andre er det fortsatt usikkerhet rundt hva som blir det beste valget fremover.
I Midt-Norge hadde bare 29 prosent av husholdningene valgt Norgespris per 11. august. Samtidig ble markedsprisen ventet å kunne bli rundt dobbelt så høy som Norgespris resten av året.
Det er ikke akkurat den forutsigbarheten en vanlig familie ønsker seg når de åpner strømregningen.
Og strøm er ikke noe vi bare kan velge bort.
Vi kan kanskje kjøre mindre.
Vi kan kanskje la være å ta toget.
Vi kan kanskje droppe en handletur.
Men vi kan ikke akkurat slå av kjøleskapet og si: «I år prøver vi å leve uten strøm.»
Alt skal visst løses – med en ny avgift. Det er dette som begynner å gjøre meg bekymret.
For hver gang vi møter et samfunnsproblem, ser løsningen ut til å være: En ny avgift. Mer regulering. Mindre valgfrihet. Et nytt system. En ny avtale. En ny app. Et nytt gebyr.
Og gjerne en forklaring om at dette er nødvendig for å få oss til å gjøre «det riktige».
Men hvem bestemmer egentlig hva som er riktig? Og hvor mye kan man presse vanlige mennesker før man til slutt har presset dem for langt?
Har vi glemt menneskene?
Jeg tror ikke norske politikere ønsker folk vondt.
Jeg tror heller ikke at alle som arbeider med samferdsel, strøm, klima eller byutvikling sitter og planlegger hvordan de skal gjøre livet vanskeligere for folk.
Problemet er kanskje noe annet. De ser systemene. Vi lever i dem.
På et kontor kan det være lett å se et regneark med «reduksjon i biltrafikk». Men bak hvert eneste tall finnes det et menneske. En sykepleier som skal på jobb. En håndverker med verktøy i bilen. En småbarnsfar som skal rekke barnehagen. En pensjonist som skal til legen. En bonde som skal hente deler. En ungdom som skal på skole. En butikkansatt som skal hjem etter kveldsvakt.
Dette er mennesker som ikke nødvendigvis kan velge den transportformen som passer best inn i et politisk regneark.
Og så sitter jeg her på Ler og skriver om dette. Alene. Ikke med et stort apparat rundt meg. Ikke med millionbudsjett. Ikke med en hel kommunikasjonsavdeling.
Bare med en datamaskin, noen tanker og et ønske om å få folk til å stoppe opp litt. For kanskje er det akkurat det vi trenger.
Ikke nødvendigvis at alle skal være enige med meg. Men at flere begynner å stille spørsmål.
Hvor er vi egentlig på vei?
For hvis vi fortsetter å legge ned tilbud, gjøre bilen dyrere, gjøre kollektivtrafikken mindre tilgjengelig, øke kostnadene på nødvendige varer og samtidig fortelle folk at dette er den moderne og grønne veien inn i fremtiden – da må det være lov å spørre om vi har glemt noe på veien.
Nemlig menneskene som faktisk skal leve dette livet.
Men vi lever jo i et demokrati. Og her kommer den kanskje vanskeligste delen.
Hvis flertallet av det norske folk faktisk ønsker dette, så må vi selvfølgelig respektere det.
Vi lever i et demokrati. Da får vi bøye hodet og ta imot.
Men jeg håper virkelig ikke at flertallet ønsker et samfunn hvor vanlige folk gradvis får mindre frihet til å bestemme over sin egen hverdag.
Jeg håper ikke flertallet ønsker at det skal bli dyrere å bo utenfor byene.
Jeg håper ikke flertallet ønsker dårligere kollektivtilbud samtidig som bilen skal straffes.
Jeg håper ikke flertallet ønsker stadig flere avgifter på toppen av allerede høye levekostnader.
Og jeg håper ikke flertallet ønsker at Norge skal sitte med verdens beste utgangspunkt – vannkraft, naturressurser, matproduksjon, olje og gass, industri og enorme muligheter – og likevel ende opp med å gjøre hverdagen vanskeligere for sin egen befolkning.
For da har vi i hvert fall et problem.
Kanskje vi trenger litt mer bakkekontakt? Jeg tror ikke løsningen er å stoppe all utvikling.
Tvert imot. Vi trenger utvikling.
Men utvikling må ikke bety at vanlige mennesker hele tiden skal tilpasse seg nye systemer, nye avgifter og nye regler.
Politikken må også tilpasses menneskene.
Vi trenger gode veier.
Vi trenger tog som faktisk stopper der folk bor.
Vi trenger busser som har plass til passasjerene.
Vi trenger strøm som folk har råd til.
Vi trenger arbeidsplasser.
Vi trenger levende lokalsamfunn.
Og ja – vi trenger miljøpolitikk.
Men vi trenger en miljøpolitikk som fungerer med folk, ikke mot folk. Så kanskje dagens politikere burde ta seg en tur ut av møterommene en dag. Ikke med følge. Ikke med pressekonferanse. Bare ta en helt vanlig bil, fyll tanken, kjør gjennom en bom, hent en kaffe på en bensinstasjon, prøv å ta en full buss og avslutt dagen med å åpne strømregningen.
Da kan det hende bakkekontakten kommer ganske fort tilbake.
For Norge er ikke et regneark.
Norge er folk.
Og kanskje er det på tide at politikken begynner der igjen.

19/08/2026

Når bilen får taksameter – hvor skal det ende?

Jeg må innrømme at jeg ble ganske irritert da jeg leste saken om veiprising i TrønderBladet. Ikke fordi jeg er mot bedre trafikkflyt, tryggere veier eller lavere utslipp.
Det er jeg selvfølgelig ikke. Men når løsningen på samfunnets problemer igjen ser ut til å være at vanlige folk skal betale litt mer, litt oftere og litt mer detaljert, begynner jeg å lure på hvor dette egentlig skal ende.

Nå snakker vi om veiprising. Et digitalt taksameter i bilen. Hvor du kjører. Når du kjører. Hvor langt du kjører. Og så kommer regningen. Jeg ser allerede for meg den nye taxisjåføren: «God morgen! Hvor skal De?» «Til jobb.» «Flott. Da blir det 47 kroner.» «Men jeg har jo egen bil?» «Ja, men staten har taksameteret.»
Det er kanskje litt satt på spissen. Men det er jo nettopp det som er poenget.
Vi lever i en tid hvor stadig mer av ansvaret flyttes over på oss selv.

Når vi handler i butikken, scanner vi varene selv, pakker selv og betaler selv. Når vi fyller bensin, gjør vi jobben selv. Når vi lader bilen, finner vi fram appen selv, starter ladingen selv og passer på betalingen selv. Og nå skal vi altså kanskje også kjøre vår egen bil – og betale for turen som om vi hadde bestilt taxi.

Hva blir det neste? «Velkommen hjem. Det kostet 18 kroner å kjøre inn på gårdsplassen.» Politikerne er våre tjenere – ikke våre kontrollører.
Jeg tror vi har glemt noe viktig i denne diskusjonen. Politikerne er valgt for å tjene innbyggerne. Ikke omvendt.

Vi betaler skatter og avgifter. Vi følger lover og regler. Vi arbeider, bygger bedrifter, skaper arbeidsplasser, oppdrar barn og betaler regningene våre.
Selvfølgelig skal samfunnet styres. Men politikken bør også spørre: Hvordan kan vi gjøre livet enklere og bedre for folk? Ikke bare: Hvordan kan vi registrere, måle og prise litt mer av det folk gjør? Jeg synes det er et interessant spørsmål. For samtidig som vi snakker om 40 milliarder kroner i samfunnsøkonomisk gevinst, må vi også spørre: Hvem er det som skal betale for å skape denne gevinsten?

Er det pendlere som ikke har noe reelt alternativ? Er det barnefamilien som skal rekke jobb, barnehage, skole og fritidsaktiviteter? Er det besteforeldrene som kjører for å hente barnebarnet fordi foreldrene trenger litt hjelp? Er det håndverkeren som må kjøre mellom kundene? Eller bedriften som allerede betaler skatter, avgifter, bompenger, strømregninger og stadig flere andre kostnader?

Vi trenger et samfunn som fungerer – ikke bare et samfunn som kan måle alt.
Jeg ønsker et Norge hvor vi faktisk tør å snakke om hva slags samfunn vi ønsker å ha.
Jeg ønsker et samfunn hvor industri og næringsliv får mulighet til å utvikle seg – ikke blir flådd til det punktet hvor det blir mer lønnsomt å flytte virksomheten ut av landet.
Jeg ønsker et samfunn hvor det er mulig å ha barn uten at hele hverdagen blir et logistikkprosjekt.
Jeg ønsker et samfunn hvor besteforeldre kan besøke barnebarna sine, hente dem i barnehagen og være en ressurs for familien – uten at hver eneste kilometer skal prises og registreres. Og jeg ønsker et samfunn hvor det faktisk er mulig å bo utenfor de største byene og fortsatt ha et normalt liv.

For oss som bor der veien er en nødvendighet, er ikke bilen nødvendigvis et luksusprodukt. Den er arbeidsplassen. Den er barnehagebussen. Den er handlevognen. Den er ambulansen til svigermor. Den er forbindelsen mellom besteforeldre og barnebarn.
Og noen ganger er den ganske enkelt friheten til å kunne bestemme selv hvor man skal.

Er det på tide å tenke annerledes? Jeg tror ikke folk flest er imot teknologi. Jeg tror folk flest er lei av at teknologi så ofte brukes til å kontrollere, registrere og kreve inn penger.
Vi kan gjerne bruke teknologi til å bygge bedre veier. Til å redusere kø. Til å gjøre trafikken tryggere. Til å planlegge bedre. Men kanskje vi også skal bruke litt teknologi på å finne ut hvordan vi kan gi folk mer igjen for pengene de allerede betaler? For det er her jeg mener debatten bør begynne. Ikke med spørsmålet: «Hvordan kan vi få folk til å betale mer skatt og avgifter?» Men: «Hvordan kan vi gjøre hverdagen bedre for folk?»

Jeg har ingen planer om å gi meg i den kampen. Jeg kommer til å fortsette å jobbe for et bedre samfunn. For næringslivet. For barnefamiliene. For lokalsamfunnene. For dem som er avhengige av bilen. Og ikke minst for familien min. Fra det nyeste barnebarnet som akkurat har begynt på livets lange kjøretur – til oss stolte besteforeldre som forhåpentligvis skal få kjøre mange kilometer sammen med henne ennå.

Men én ting håper jeg: At vi får kjøre dem uten at staten sitter i passasjersetet med et digitalt taksameter. For da tror jeg faktisk vi har kjørt litt for langt.

13/08/2026

INPia har fått seg sommerjobb!

11/08/2026

omsorg blir målt i minutter #
Denne teksten startet med en artikkel i Adresseavisen tirsdag 11. august, skrevet av Ingrid Sørdal Følling.
Artikkelen handler om en 24 år gammel, nyutdannet sykepleier som hadde sommerjobb i hjemmetjenesten før videre studier senere på høsten.
Hun gledet seg. Hun var spent.
Men det gikk ikke mange dagene før hun sto alene med bilnøkler i hånden, rød jakke, blå bukser og et tungt nøkkelknippe til andres hjem.
Med seg hadde hun arbeidslister. Navn. Adresser. Oppgaver. Og minutter.
Minutter til morgenstell. Minutter til medisiner. Minutter til sårstell.
Så begynte hun å kjøre. Fra dør til dør. Fra menneske til menneske. Bak hver dør ventet et liv.
En alvorlig kreftsyk kvinne i lindrende fase. En mann med alkoholavhengighet og uregulert diabetes. En ung mann med lammelser etter en ulykke. Mennesker som var redde, sinte, forvirrede eller ensomme.
Og midt i alt dette sto en 24-åring som skulle rekke neste adresse.

Historien som traff meg!
Det var én episode i artikkelen som festet seg spesielt hos meg.
Den unge sykepleieren hadde gått for fort. Hun leste arbeidslisten på vei fra bilen til neste pasient.
Så traff hun et gravemaskinskafte med hodet.
Hun slo seg og datt. Men hun reiste seg. Neste pasient ventet. Hun ringte på.
En eldre kvinne åpnet og viste henne inn på badet. Det var rutine. Stomiskift. Tjue minutter sto det på skjemaet.
Men kvinnen oppdaget blodet som rant nedover pannen hennes.
«Men kjære deg … hva har skjedd?» Sykepleieren forsøkte å le det bort.
Da de var ferdige, spurte kvinnen: «Kan du ikke sitte litt?» Klokken sa nei.
Men sykepleieren satte seg. De snakket. Om livet. Om reiser. Om en mann som ikke lenger var der. Om et liv som var blitt stillere.
Da sykepleieren skulle gå, sa kvinnen: «Det var så fint at du satte deg. Jeg har ikke snakket sånn med noen på lenge.»
Det sto ikke på arbeidslisten. Det sto ingen minutter avsatt til det. Men kanskje var det nettopp dette hun trengte mest.

Jeg kjenner igjen historien!
Grunnen til at denne artikkelen traff meg, er at jeg har hørt mye av det samme fra min egen mor.
Hun forteller om stadig nye mennesker som kommer hjem til henne. Nye ansikter. Nye personer som skal vite hva som skal gjøres, uten nødvendigvis å kjenne henne eller historien hennes.
Og de har dårlig tid.
Dette handler ikke om å henge ut de ansatte i hjemmetjenesten. Tvert imot.
Jeg har stor respekt for dem som hver dag forsøker å gjøre en vanskelig jobb under krevende forhold.
Problemet er systemet de arbeider i.
For hva skjer når vi organiserer omsorg slik at mennesket blir en oppgave på en arbeidsliste?
Hva skjer når tiden til et annet menneske kan måles på samme måte som en rundetid på 10 000 meter på skøyter?
Hva skjer med verdigheten?

Når det ikke finnes folk nok!
Så er det et annet problem som bekymrer meg.
Når det mangler folk, må noen fylle hullene.
Da kan du bli kastet inn i tjenesten uten tilstrekkelig innføring. Uten å kjenne menneskene du skal møte. Uten å kjenne rutinene. Og kanskje uten den opplæringen du egentlig burde hatt.
Det er forståelig at kommunene må få kabalen til å gå opp. Men dette er ikke en kabal med kort fra en kortstokk. Det er mennesker.
Det er mennesker som skal få hjelp til å stå opp. Til å ta medisiner. Dusje. Spise. Skifte stomipose. Komme seg på og av toalettet.
Når vi sparer inn på tid, bemanning og kontinuitet, er det ikke bare systemet som merker det.
Det er den eldre som sitter alene. Det er personen som ikke kjenner igjen den som kommer inn døren. Det er den pårørende som aldri vet hvem som kommer neste gang.
Og det er den unge sykepleieren som forsøker å gjøre en god jobb mens klokken tikker.

«Jeg betaler ikke skatt for å opprettholde New Public Management»
Det var faktisk ikke jeg som fant artikkelen. Jeg fikk den tilsendt.
Personen som sendte meg den, skrev: «Jeg betaler ikke skatt for å opprettholde New Public Management.»
Det var en setning jeg bet meg merke i. For jeg tror mange kjenner igjen frustrasjonen. Vi betaler skatt fordi vi ønsker et samfunn der mennesker som trenger hjelp, får hjelp.
Vi betaler skatt for helse. For omsorg. For trygghet. For verdighet.
Men hva skjer når systemet blir så opptatt av effektivitet, dokumentasjon, målbare tall og tidsbruk at selve mennesket kommer i andre rekke?
Hva er egentlig hensikten med offentlig helse og omsorg? Er det å produsere flest mulig gjennomførte oppgaver? Er det å dokumentere at hvert besøk ble utført innenfor et bestemt antall minutter?
Eller er målet å sørge for at mennesker som trenger hjelp, får hjelp på en måte som gjør at de fortsatt opplever seg som mennesker med verdighet.

Når styringen blir viktigere enn mennesket!
New Public Management skulle blant annet gi bedre styring, effektivitet og kontroll.
Det kan høres fornuftig ut. Og selvfølgelig trenger vi styring. Selvfølgelig skal skattepengene brukes fornuftig. Selvfølgelig skal det finnes kontroll, dokumentasjon og ansvar.
Men det finnes en grense for hvor langt vi kan trekke effektivisering når det vi snakker om, er menneskelig omsorg.
Et menneske er ikke en produksjonsenhet.
En samtale kan ikke alltid avsluttes fordi tiden er ute.
En person med demens forstår kanskje ikke klokken.
En ensom person kan ha ventet hele dagen på at noen skulle komme.
En alvorlig syk pasient trenger kanskje ikke bare medisinsk hjelp.
De trenger trygghet. De trenger et menneske.
Når sluttet vi å se mennesket?
Hvis en sykepleier må velge mellom å rekke neste adresse og å sette seg ned hos et ensomt menneske som trenger noen å snakke med, har vi laget et system som har feil målestokk.
Hvis en eldre person får stadig nye hjelpere fordi systemet ikke klarer å skape kontinuitet, mister vi noe som ikke kan måles i kroner og øre.
Hvis ansatte må løpe fra dør til dør for å rekke tidsplanen, samtidig som vi forventer at de skal gi trygghet og omsorg, ber vi dem om å gjøre to ting som til slutt kan bli umulige å forene.
Vi må slutte å late som om mer effektivitet alltid betyr bedre helse og omsorg.
For kanskje er det ikke alltid mer vi trenger. Kanskje trenger vi å gjøre det viktigste først. Å se mennesket.

Hva slags samfunn vil vi ha?
Det er kanskje noen år siden den 24 år unge sykepleieren gikk sine første runder i hjemmetjenesten, men hun lærte sikkert mye den sommeren.
Men kanskje lærte pasientene henne minst like mye.
Hun lærte at ensomhet noen ganger kan veie tyngre enn sykdom.
At mennesker kan glemme tiden, men ikke følelsen av å bli sett.
Og at omsorg noen ganger ikke handler om å rekke mer, men om å bli værende litt lenger enn klokken tillater.
Det er kanskje dette vi bør spørre oss om: Når ble det viktigere å rekke klokken enn å rekke mennesket?
For jeg tror ikke den eldre kvinnen som åpner døren, bryr seg om hvor effektivt kommunen har organisert arbeidsdagen.
Hun bryr seg om hvem som står der. Om hun blir sett. Om noen har tid. Om noen husker henne. Og kanskje er det nettopp dette skattepengene våre skal brukes til.
Ikke til et system der mennesker blir redusert til minutter på et skjema.
Men til et samfunn der de som trenger oss mest, fortsatt får beholde noe av det viktigste de har: sin verdighet.

09/08/2026

Hvorfor Norge trenger INP?

09/08/2026

INParet har i år tatt seg en Norgesferie, og her er historien.🤣

30/07/2026

Et nytt innlegg i Gaula fra Melhus INP

Når politikere snakker om helsevesenet, hører vi ofte at det kommer nye reformer, nye handlingsplaner og nye mål. Samtidig forteller sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og ambulansepersonell en helt annen historie.

30/07/2026

Takk til Svein Otto Nilsen som tar opp dette viktige temaet.

Midtre Gauldal kommune må komme med i ny byvekstavtale. Mandag 22. mai 2023 ble lokale parter og staten enige om forslaget til revidert byvekstavtale for Trondheimsområdet, for perioden 2023-2029.