06/08/2026
Universitetene våre Durekifiserer seg selv
I sommer gikk jeg glipp av Universitetet i Bergen sitt kurs hvor du kunne lære konseptet "strandlooping" (et annet ord for å gå på stranda) med et post-humanistisk, feministisk urfolksrammeverk.
På denne strandturen kunne jeg ha lært om hvordan vann ikke bare er et materiale (jeg trodde nemlig det), men også et levende arkiv som inneholder historier om eksklusjon, motstandskraft og tilhørighet.
Gjennom konseptet strandlooping kunne den sørafrikanske gjesteforeleseren lært meg hvordan reparativ pedagogikk kan flettes sammen med arkeologi og DYPTID (?), og dermed plassere menneske/vann-relasjoner på en lengre skala som passerer koloniale historier.
Disse perspektivene inviterer en re-forestilling av tillit (nå begynner det å bli tungt...) som er påkoblet forfedrenes hjemsøkelser. Særlig med vekt på brune og svarte kropper og deres gjenforbindelser til vann.
(Viktig: det er ikke snakk om disse kroppenes forbindelser til vann, men disse kroppenes *gjen*forbindelser til vann.)
Men dette gikk jeg altså glipp av, dessverre.
Turen gikk forresten heller ikke på stranda, men ble simulert fra en forelesningssal på universitetet.
Universitetene våre Durekifiserer seg selv: https://www4.uib.no/en/research/research-groups/the-water-and-care-network/events/re-membering-the-hydrocommons-water-care-and-deep-time-pedagogies-from-the-global-south
