09/05/2026
«En russisk overtakelse av Narvik vil kunne skille de to nordligste delene av Norge – Tromsø amt og Finnmark – fra resten av landet (…) Økonomisk vil Narvik gi Russland betydelige fordeler».
Det er Berlin, 15. august 1916. Første verdenskrig bikker inn i sitt tredje år, og i vest har landkrigen stivnet i skyttergravene. Samtidig har Tyskland rettet blikket mot nord.
Nå advarer Krigsministeriet i Berlin sjøforsvarsstaben om de store mengdene krigsmateriell som Russland mottar via Arkhangelsk.
Men ikke bare Arkhangelsk.
Krigsministeriet hevder at krigsmateriell til Russland også sendes i transitt over Narvik i det nøytrale Norge.
Denne augustdagen legger sjefen for den tyske marinens admiralstab et notat på bordet til den tyske utenriksministeren Gottlieb von Jagow.
Tittelen på notatet er: «Vurderinger av spørsmålet: Hvilke militære ulemper ville det innebære for Tyskland dersom Narvik kom under russisk kontroll?»
For det er et faktum at stadig større mengder lovlig gods til og fra det russiske keiserriket skipes over Narvik. Havnebyen innerst i Ofotfjorden er i praksis nå Russlands eneste åpne forbindelse direkte til Atlanterhavet.
I notatet blir først Narviks økonomiske betydning kartlagt:
«I 1913 ble det via Narvik utskipet omkring 3 millioner tonn svensk malm til en verdi av rundt 40 millioner mark*.
Importen til Narvik består hovedsakelig av kull (England 1913: 115 000 tonn, Tyskland: 650 tonn, Spitsbergen: 7 300 tonn) samt kolonialvarer. Det importeres også fisk, særlig varer bestemt for Russland, som samles her og transporteres videre med Ofotbanen.»
Den tyske admiralstaben er heller ikke i tvil om byens militære betydning: De sjøstridskreftene som behersker Narvik kontrollerer all sjøtrafikk langs ruten som leder handelen til og fra Kvitsjøen i Russland, heter det:
«En makt som etablerer en sterk flåtebase i denne havnen, vil dermed kunne utøve betydelig innflytelse på områdene ved Spitsbergen (kullforekomster, ca. 540 nautiske mil) og Island (fiskeri, ca. 720 nautiske mil), samt på trafikken østover mot Barentshavet.»
Men den tyske admiralstaben ser likevel ingen grunn til at Tyskland skal sikre seg kontroll over den nordnorske havnebyen.
Heller tvert om.
Skulle den russiske marinen sikre seg tilgang til Atlanterhavet fra Narvik, vil konsekvensen være at landets sjømilitære styrker må splittes ytterligere, påpeker admiralstaben.
«Dermed vil den samlede slagkraften Russland kan sette inn i Østersjøen – det for Tyskland viktigste området – bli vesentlig redusert», heter det.
Men redegjørelsen kommer også med en advarsel:
Dersom Russland klarer å etablere gode forbindelser til Narvik via Nord-Finland, særlig gjennom jernbaneutbygging, vil landet oppnå en betydelig styrking av sin strategiske stilling overfor de nordiske landene.
En russisk overtakelse av Narvik vil kunne skille de to nordligste delene av Norge – Tromsø amt og Finnmark – fra resten av landet.
«Dette kan i neste omgang føre til en gradvis russifisering av disse områdene», fremgår det av notatet.
Økonomisk vil Narvik gi Russland betydelige fordeler, blir det påpekt. Gjennom det som blir beskrevet som «det ressursrike baklandet» kan ikke bare malm eksporteres, men kull i store mengder importeres.
Og nettopp en malmeksport under russisk kontroll kan få store militære konsekvenser for Tyskland.
«Tilførselen av store mengder jernmalm fra disse områdene kan da bli avskåret eller sterkt hindret, ikke bare via Bottenviken, men også via Narvik», lyder advarselen.
En advarsel som samtidig er et forvarsel om det som skal komme i 1940 …
*Summen tilsvarer anslagsvis 1,7–1,8 milliarder norske kroner i dag.
Kilder:
Bundesarchiv: "Erwägungen über die Frage: Welche militärischen Nachteile würde der Übergang Narviks an Rußland für Deutschland haben?"
Olav Riste: The neutral ally: Norway's relations with belligerent powers in the first world war, Universitetsforlaget, 1965
