22/07/2026
Aldri tie, aldri glemme ♥️ Ved minnemarkeringen i Stjørdal 22.juli var det kransenedleggelse og tale av organisatorisk nestleder i Stjørdal Arbeiderparti, Elisabeth Suzen. Talen deles her:
Kjære etterlatte, kjære overlevende, kjære pårørende, kjære alle sammen
I dag er det 15 år siden. 15 år siden vi startet dagen som en vanlig sommerdag og avsluttet den i et verst tenkelige mareritt. En dag som for alltid vil stå igjen som et mørke i norsk historie. Først og fremst vil jeg uttrykke min respekt til de som mistet sine kjære denne dagen i terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. 77 mennesker ble revet bort. Familie, venner, kjærester, naboer og kollegaer, står igjen i en ufattelig bunnløs sorg og savn. Vi andre kan ikke forestille oss det dere går igjennom hver dag. Men det vi kan, er å være medmennesker og videreformidle alt det disse 77 sto for – både som mennesker og som aktive i politisk arbeid. Felles for de, var at de var opptatt av å skape et samfunn der alle fikk plass, og de jobbet for dette på vegne av oss alle. Noen av de gjennom jobben sin, andre gjennom frivillighet eller som politiske aktive ungdommer. I sitt engasjement og arbeid satte de andre foran seg selv, - og det å sette andre foran seg selv, fellesskapet foran seg selv, og bygg et styrket felleskap, mener jeg vi alle skal lære noe av og ta med videre i våre liv.
Terrorhandlingen etterlot seg også flere hundre overlevende som ble merket for livet. Mennesker som siden denne dagen levd med et ufattelig traume. Noen har valgt å dele sine opplevelser med oss andre, andre har valgt å ikke gjør det. Noen av de sitter i dag i regjeringen, mens andre sitter på rommet sitt og kjemper en like viktig kamp. Hver enkelt må finne sin vei å gå videre i livet på, men jeg vil bare takke dere for at dere orker. Dere gir oss andre, på ulike måter, et innblikk i det meningsløse, og vi andre trenger påminnelsen om at dere er her blant oss, hver på deres egen livsvei.
For oss som samfunn kan 15 år siden være ganske lang tid, men for dere som står midt i sorgen så er det en daglig påminnelse om et ufattelig tap. Vi skylder de døde, de etterlatte og overlevende å huske de, huske hvem de var, og å snakke sant og åpent om hvorfor de ble angrepet, skadd og drept.
For 15 år siden sa vi «aldri mer 22 juli» og vi lovet hverandre å jobbe for mer demokrati, mer åpenhet, mer kjærlighet. Det er i dag - 15. år etter - vanskelig å si at vi har kommet dit. Debattklimaet har blitt hardere. Ordene har blitt kvassere. Ytringene er mer hatefulle. Og oftere så blir disse ordene, ytringene og hetsen ignorert eller bortforklart. Vi fremmedgjør, vi skaper skillelinjer og vi snakker oftere om et ‘oss og dem’. Det samme tankegodset som drepte 77 mennesker for 15 år siden lever også i dag og har bare vokst seg større.
Hvis vi mener noe med Aldri mer 22 juli så innebærer det et ansvar vi alle har, hver dag, i møte med hverandre. Det innebærer å møte hverandre med åpenhet og bygge fellesskap. Dette er et valg vi må ta, hver dag, hver enkelt av oss, hver dag i livene våre. Vi må ikke snu ryggen til. Vi må ikke tenke at det å si imot ytringer er flaut eller kleint. Vi må ikke bortforklare ting som tull eller tro at det ikke spiller noen rolle allikevel og heller tie still. Ikke tenkt at «det ikke spiller ingen rolle hva lille jeg gjør, det har vel ingenting å si hva jeg mener, det gjør ingen forskjell». Jo, det gjør det, det har noe å si hva du mener. Vi, hver enkelt av oss, er med på å bygge det samfunnet vi vil ha. For samfunnet er oss, vi former det. Så din stemme er viktig i å bygge vårt mangfoldige demokrati videre.
I et fritt og demokratisk samfunn må vi også tåle å høre synspunkter vi misliker. Jobben er da å utfordre disse og svare de tilbake, fremfor å kneble slike ytringer eller bare det å snu ryggen til. For ord legitimerer handling. Før handling kommer alltid ordene. Så det første og viktigste vi kan gjøre hver dag i våre liv er å velge hvordan vi snakker om og møter hverandre på. Med åpenhet, med respekt, med interesse, med verdighet. Og at vi spør oss selv, hver dag har jeg gjort nok i møte med rasister, de som splitter og lager grobunn for det hatet som drepte 22.juli 2011?
Sist søndag åpnet det nasjonale minnestedet i regjeringskvartalet etter terrorangrepet 22. juli 2011. Minnestedet er laget både med tanke på overlevende, etterlatte og resten av befolkningen, og skal være et sted for minne og refleksjon for kommende generasjoner. Det er avgjørende med slike minnesteder der hver enkelt av oss får mulighet til å huske. For 15 år etter er vårt løfte at vi skal huske. Vi skal huske det som skjedd. Vi skal huske de vi mistet. Vi skal huske hvem vi er og hva vi står for. Og vi hedrer de 77 ved å aldri tie og aldri glemme.
Jeg skal på vegne av Stjørdal Arbeiderparti legge ned blomster ved minnesmerket, og jeg gjør det etter at jeg nå avslutningsvis leser de to siste versnene i diktet 22.juli av Lars Saaby Christensens:
Så samle dine blomster i en vid bukett
Samle ditt lys for å se gjennom mørket
Samle din glede for å bære all gråt
Samle ditt håp for å holde på drømmen
Samle dine tanker for å tåle all tvil
Så samle ditt menneske
Samle våre medmennesker
Samle oss sammen
