23/07/2026
Full rapport fra Håmedseilerne på Fullriggeren Sørlandet
på "Tall Ships Races", Antwerpen- Sirevåg - Stavanger".
Eventyret startet lenge før vi satte seil. Allerede klokken 02.00 ringte vekkerklokken hjemme, for SAS-flyet skulle gå fra Sola klokken 06.00. Men da vi kom til flyplassen og skulle sjekke inn, startet kaoset.
Uten forvarsel var alle flybillettene våre blitt annullert. Heldigvis klarte vi å holde hodet kaldt. Etter god hjelp fra Berg-Hansen ble vi booket om og kom oss av gårde med KLM via Amsterdam til Antwerpen.
Da vi endelig landet, ble det full fart for å rekke toget videre. Vi løp det vi kunne, kom oss om bord og kunne endelig puste ut. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde sprunget fra hele veska mi på flyplassen – med pass, billetter, AirPods, solbriller og mye annet.
Da var det bare én ting å gjøre: Ta toget tilbake til flyplassen. Heldigvis kunne jeg spore AirPodsene, og utrolig nok lå veska akkurat der jeg hadde glemt den. To timer senere var både veska og jeg tilbake, og eventyret kunne endelig begynne.
Da vi kom fram til Antwerpen, møtte vi en by full av liv og ekte Tall Ships-stemning. Vi fikk instruksjoner om livet om bord og ble delt inn i vakter. Vår vakt skulle være fra klokken 08.00 til 12.00 og igjen fra 20.00 til 00.00.
Den første natten sov vi i hengekøyer i banjeren sammen med rundt 30 andre. Mange var spente på hvordan det kom til å bli, men overraskende nok sov de fleste veldig godt. En av ungdommene trivdes kanskje aller best – han fortalte at han aldri hadde sovet så godt før.
Neste morgen våknet vi til tonene av ABBA – en fin måte å starte dagen på. Etter frokost fikk vi omvisning på skuta og en innføring i rutinene om bord. Det var mye nytt å lære, og vi skjønte raskt at livet på en fullrigger var noe helt annet enn livet på land.
Før avreise tok vi en siste tur i Antwerpen for å hamstre chips og brus, sånn i tilfelle sjøsyka skulle melde sin ankomst. Rundt klokken 16.30kastet vi loss fra Antwerpen, like etter Statsraad Lehmkuhl. Endelig var vi på vei.
Siden skipet var norsk, trodde vi at det meste kom til å foregå på skandinaviske språk. Derfor ble vi litt overrasket da nesten all kommunikasjon foregikk på engelsk. Det var litt utfordrende i starten, men vi kom raskt inn i det, og oppdaget at det gikk mye bedre enn vi hadde trodd.
Ungdommene fra Hå kommune gjorde et fantastisk inntrykk fra første stund. De inkluderte hverandre, tok ansvar og ble raskt en sammensveiset gjeng. Dessverre var det noen ungdommer fra andre kommuner som skapte litt dårlig stemning. Noen sov når de egentlig skulle være på vakt og var våkne når andre prøvde å sove. Heldigvis lot vi ikke det ødelegge opplevelsen vår.
Det var en bratt læringskurve både fysisk, psykisk og sosialt.
På kort tid lærte vi å knyte sjømannsknuter, håndtere tauverk, klatre i riggen og samarbeide som et ekte mannskap. Vi fikk også styre skipet, holde utkikk og gå sikkerhetsvakt.
Flere av ungdommene meldte seg stadig frivillig når det var behov for noen til å styre skipet, holde utkikk eller gå sikkerhetsvakt. De tok ansvar, viste engasjement og gjorde en flott innsats.
En av de største opplevelsene var å klatre i mastene. Matheo, Marselius og Ruben var som tre røyskatter – de smatt opp i riggen i stor fart og var til stor hjelp med seilene. De var ofte blant de første oppe i riggen og gjorde en imponerende jobb.
Lerke sørget også for godt humør om bord. Hun lærte oss morsomme leker på dekk som mange av oss aldri hadde prøvd før, feks Bogana, Hi ha ho, og andre det ikkje er navn på og det bidro til å skape enda bedre samhold.
Så kom døgna vi sent kommer til å glemme.
Fra dag to ble været skikkelig røff liten storm. Bølgene bygde seg opp, vinden tok tak i skipet og mange om bord ble sjøsyke. Regattaen ble så tøff at kaptein Knutsen måtte ta den tunge beslutningen om å avbryte seilasen og starte motoren. Målet var ikke lenger å konkurrere, men å komme trygt fram til Sirevåg og videre til Stavanger.
Midt oppi alt dette fikk ungdommene fra Hå mye ros av kaptein Knutsen. De møtte opp på vaktene sine, tok ansvar og stilte opp når det trengtes. Den rosen var vel fortjent.
Etter det tøffe uværet kom vi til Sirevåg, der vi fikk et kjærkomment avbrekk. Foreldrene sto klare på kaien med påfyll av snop, snacks og annen proviant. Det betydde mye å møte dem igjen etter flere døgn til sjøs.
Flere av oss ble intervjuet av både Aftenbladet og TV Vest, og det var kjekt å få fortelle litt om opplevelsene våre. Mange fikk også tatt en etterlengtet dusj hjemme, fylt opp sekken med litt ekstra mat og energi og hentet nye krefter før ferden gikk videre.
I Sirevåg var det konsert, og alle deltakerne på Sørlandet fikk gratis pølse og brus. Det var et flott opplegg, og vi ble tatt veldig godt imot. Både arrangørene, de frivillige og mannskapet bidro til den gode stemningen. Oppholdet ga oss et skikkelig løft før siste etappe mot Stavanger.
Livet om bord var en opplevelse i seg selv. Vi sov i hengekøyer med bare rundt 15 centimeter mellom hver. Det var både tett og intimt, og nettene ble korte. Vaktordningen gjorde at vi ofte jobbet fra klokken 08.00 til 12.00 og igjen fra 20.00 til 00.00. Frokosten var litt knapp, så energien kunne bli satt på prøve. Heldigvis var dusjene om bord overraskende gode.
En annen spesiell opplevelse var å være uten internett i fem–seks døgn. De første dagene gikk det fint, men mot slutten ble det krevende. Vi kunne ikke gi beskjed hjem om at alt sto bra til, samtidig som vi visste at foreldrene fulgte med på racing-appen. Der kunne de se at vi hadde møtt kraftig uvær og at kaptein Knutsen hadde valgt å starte motoren. Vi skjønte at mange hjemme sikkert var bekymret.
Samtidig hadde det også en positiv side. Uten mobildekning brukte vi mer tid sammen. Vi pratet, lo, spilte, ble kjent med hverandre og fikk mange nye vennskap. Det sterke fellesskapet om bord er noe av det vi kommer til å huske aller best.
Før vi kom til Stavanger gjorde flere av ungdommene en skikkelig innsats med å klargjøre skipet. Gulvene ble skrubbet, veggene vasket og messingen ble pusset til den skinte. Da vi nærmet oss Stavanger, var skipet skinnende rent.
Vi sitter igjen med en følelse av stolthet. Vi har vært gjennom kaos på reisen ned, lært et helt nytt liv om bord, opplevd storm, lite søvn, mye arbeid, venting, nye beskjeder, dødtid og mange utfordringer. Samtidig har vi fått nye venner, lært mer enn vi noen gang hadde trodd og opplevd ekte sjømannsliv.
Tall Ships Race ble langt mer enn en seiltur. Det ble et eventyr, en mestringsopplevelse og minner vi kommer til å ta med oss resten av livet.
Første natt i Stavanger sov vi ok. Da vi våknet, kjente flere av oss at det var godt å reise hjem en tur for å slappe av, få en skikkelig dusj og rydde litt etter en innholdsrik uke.
Fire av oss valgte likevel å reise tilbake til Fullriggeren Sørlandet igjen. Vi tok turen innom McDonald’s før vi hadde vår aller siste natt om bord på skuta. Det var en fin måte å avslutte seilasen på
I dag gleder vi oss til å oppleve Tall Ships fra land. Programmet byr på åpent skip, den store Tall Ships-paraden, konserter og crew party. Etter en uke fylt med utfordringer, læring, latter og nye vennskap blir dette en flott avslutning på et eventyr vi sent kommer til å glemme.
