06/05/2026
Stem INP
Noen tanker fra Partileder i INP, Øistein Høksnes:
Jeg skriver dette fordi jeg kjenner at noe står på spill nå. Ikke om ti år. Nå.
Det er ikke ofte jeg deler så personlige tanker her, men de siste årene og særlig de siste månedene, har jeg kjent på en uro jeg ikke klarer å legge fra meg.
En uro for landet vårt, for fremtiden vår og for barna våre.
Jeg ser et Norge som sakte glir i feil retning.
Ikke fordi folk har blitt late eller egoistiske.
Men fordi systemene rundt oss gjør det vanskelig å leve det livet vi egentlig ønsker.
Vi får færre barn. Distriktene tømmes. Arbeidsplassene forsvinner.
Og jeg møter unge mennesker som sier ting som gjør vondt å høre:
«Vi har ikke råd til barn.»
«Vi har ikke plass.»
«Vi tør ikke satse.»
Det er ikke sånn Norge skal være. Jeg vil ha et Norge der folk kan puste igjen.
Jeg har selv kjent på følelsen av at alt blir dyrere, trangere, mer uforutsigbart. Det er ikke rart folk kvier seg for å få barn når livet føles som et risikoprosjekt.
Men jeg vet også dette:
Når folk får trygghet, skjer det noe.
Når folk får plass, skjer det noe.
Når folk får håp, skjer det noe.
Derfor brenner jeg så sterkt for at vi må bygge solide lokale bedrifter, sterke lokalsamfunn, bærekraftige kommuner ute i distriktene våre.
Ikke som museum, men som levende samfunn med arbeidsplasser, industri, boliger og fremtidstro.
For det er der familier faktisk kan vokse.
Det er der barn kan få barndom.
Det er der Norge kan få nytt liv.
Vi må ta tilbake kontrollen over energien vår
Jeg sier dette helt ærlig:
Et land som ikke kontrollerer sin egen energi, kontrollerer heller ikke sin egen fremtid. Eneste måte å få full kontroll på vår kraft, for å bruke den riktig til å bygge Norge, er å si opp EØS-avtalen. Den følelsen av hva EØS-avtalen kommer til å ødelegge for store deler av norske arbeidsplasser og distrikter, forsterker seg for hver ny lov eller forskrift EU innfører.
Vi trenger kraft som er stabil, rimelig og vår egen.
Vi trenger industri som skaper verdier her hjemme.
Vi trenger arbeidsplasser som gir unge trygghet nok til å tørre å satse på livet.
Dette handler ikke om teknologi.
Det handler om trygghet.
Det handler om frihet.
Det handler om barna våre.
Og vi må være et land der alle som vil bidra, får bidra, for jeg tror på arbeid, på fellesskap og på mennesker – uansett bakgrunn – som blomstrer når de får en plass å høre til.
Når vi skaper arbeidsplasser i distriktene, skjer det noe vakkert:
Folk blir en del av et fellesskap som bygger noe sammen.
Det er sånn integrering fungerer.
Ikke gjennom ord, men gjennom handling.
Husk. Barn er ikke bare tall. De er grunnen til at vi står opp om morgenen. Vi kan ikke tvinge noen til å få barn, men vi må legge til rette det som gjør det mulig igjen.
Vi kan gi unge trygghet.
Vi kan gi dem plass.
Vi kan gi dem håp.
Og jeg nekter å akseptere at Norge skal bli et land som sakte visner bort fordi vi ikke tok grep mens vi kunne.
Vi står ved et veiskille nå, og jeg tror vi fortsatt kan velge riktig vei – hvis vi tør.
Det er et ord forskerne bruker som jeg ikke klarer å slippe:
"Den demografiske vinteren".
Det høres kaldt ut. Og det er det også.
For det betyr at et samfunn sakte mister evnen til å fornye og forsørge seg selv.
Dette er kjernen i det demografer kaller «Den demografiske vinteren». Når fødselstallene faller under 2,1 barn per kvinne (reproduksjonsnivået), endres samfunnsstrukturen radikalt over tid. I dag ligger Norge på rekordlave 1,4 barn per kvinne..
Dette er ikke en kurve på et Excel-ark.
Dette er fremtiden vår som smuldrer mellom fingrene våre.
Hva betyr dette egentlig?
Det betyr at om 30 år — rundt 2055 — vil Norge ha:
Halvert forsørgerbrøk fra i dag hvor vi har 3,6 yrkesaktive per pensjonist. Om 30 år vil vi ha rundt 2.
To mennesker skal bære én.
To mennesker skal finansiere helse, omsorg, velferd, infrastruktur, industri, alt.
Det går ikke opp. Ikke med noen kalkulator i verden.
Og det handler ikke bare om penger. Det handler om hender.
Selv om Oljefondet var dobbelt så stort, kunne vi ikke kjøpt oss ut av dette.
For vi får en situasjon der en enorm del av arbeidsstyrken må jobbe i eldreomsorgen, der industrien mister folk, verdiskapingen stopper opp og vi blir mer avhengige av import.
Da mister vi evnen til å stå på egne bein. Dette er det Professor Jan Emblemsvåg mener når han sier at Norge risikerer å bli «verdens største gamlehjem».
Det er brutalt, men han har rett.
Så hva gjør vi i INP som kan endre dette? Vi bygger. Vi desentraliserer. Vi foredler.
Jeg tror ikke på å administrere nedgangen. Jeg tror på å snu den.
Og jeg tror løsningen ligger i tre ting:
1. Vi må skape arbeidsplasser der folk faktisk kan leve, for i distriktene finnes, plass, rimeligere boliger, trygghet, natur, rom for familier
Når vi tilrettelegger for å flytte mer foredling og industri nær råvarene — enten på land eller til havs — flytter folk etter.
Og når folk flytter, kommer barna.
Dette er ikke politikk. Dette er biologi og sunn fornuft.
2. Vi må ta tilbake kontrollen over kraften vår
Dette er helt avgjørende. Vi må oppgradere vannkraften, bygge ut nettet, gi skatteinsentiver for å produsere mer kraft, sikre at kraften brukes til norsk verdiskaping, og ja, vurdere gasskraft eller kjernekraft der det er riktig.
Automatisering krever energi.
Foredling krever energi.
Arbeidsplasser krever energi.
Hvis vi ikke har nok stabil kraft, vil industrien flytte ut før barna som fødes i dag rekker å bli voksne.
3. Vi må sørge for at verdiene blir igjen i Norge
Det hjelper ikke å hente opp fisk, olje, gass og mineraler hvis vi sender alt ut av landet og kjøper det tilbake dyrt.
Vi må foredle mer av det hjemme ved å skape norske arbeidsplasser belønne investeringer i roboter, utstyr og ansatte, som sikrer norsk eierskap i kritisk industri.
Dette er ikke proteksjonisme, dette er nasjonal fornuft.
Jeg skriver dette fordi jeg elsker dette landet.
Jeg vil ikke at Norge skal bli et land som sakte visner bort.
Jeg vil ikke at barna våre skal arve et samfunn som ikke klarte å ta vare på seg selv.
Jeg vil ikke at vi skal stå igjen som en rik nasjon uten mennesker som kan bære den.
Vi kan fortsatt snu dette.
Men da må vi tørre å si det høyt:
Norge trenger både folk og arbeid.
Norge trenger både barn og industri.
Norge trenger både kraft og kontroll.
Dette er ikke høyre eller venstre.
Dette er overlevelse.
Hvis du kjenner det samme, del gjerne.
Ikke for min skyld.
Men for Norges skyld.
Takk for at du leste helt hit.
